av Stig H. Christensen/LO-aktuelt
Sola skinner, Ane Dahl Torp leser poesi på trikken og Inger Hagerup har skrevet tekstene. Kan du ha det bedre?
Norsk Forfattersentrum, Bokklubbene og Ruter hadde sin årlige poesitrikketur i formiddag, på Verdens bokdag. Ruter er navnet på selskapet, men helt i rute var ikke 12-trikken fra Stortorvet. Det gjorde ikke noe.
Ingen stempling
Thomas Marco Blatt var først ute med et dikt om nyttårsaften, kjærligheten, kalde føtter og varm mage. Noe sånt. På første stopp i Grensen stiger en kvinne inn foran i trikken. Hun finner ikke stemplingsmaskinen, bare en mikrofon, og forsvinner raskt bakover i vogna. Hva er nå dette, er det ikke 11-trikken til Majorstua? Ikke helt, kan vi si, men «Ikke i rute» går samme veien.
Urin i gata
I det vi passerer gamle Muddy Waters, som nå er lagt ned, leser dikteren at det lukter urin fra gatene. Ikke dårlig treff det, når vi tenker på hva som har skjedd her i sene nattetimer. Vi passerer rettslokalene, og Tyra Teodora Tronstad entrer «scenen». Bare navnet er et lite dikt. Tyra Teodora, som har bakgrunn fra begravelsesbyrå, leser om en som ikke vil ha gravstein, bare en gjenglemt vannkanne. Og smådyr må gjerne komme inn gjennom tuten. Hun (Tyra altså) har sine egne originale vinklinger. Stemningen løftes. Dette er ingen gravferd.
Alltid poesi
På Holbergs plass skal en mann til å gå på, men nei, dette var litt for spesielt. Han venter til neste trikk. Tyra får inn en strofe om at «ingen har regnet ut søvnens fart», følger opp med «stasjonsområdet vakler som en engel», og vi vakler videre. Trikken svinger til venstre i Parkveien, ved gamle Oslo Sprogskole, der Dag Larsen har gått. Det er ikke hans tur riktig ennå, men minnene er der. Sjur Miljeteig spiller trompet idet vi passerer Welhavens gate, og en av passasjerene sier det mange tenker:
– Jeg synes det alltid burde være slik på trikken.
På gult
I Hegdehaugsveien kjører trikken på gult. Ingen fare, alle legger merke til den store doningen. Og det røde ser vi ikke før vi er langt inne i krysset. Så, få minutter etter at han har passert sin gamle skole, er det Dag Larsens tur. Denne gang handler det om vennskap, og han har valgt seg ut sin egen «case», nemlig Trond Jensen, eller «Oslo-gutt» som han kalles i diktet.
– Dette er intimt og fint, sier Larsen som hilser sin venn Jensen, som er med trikken.
– Du skal ha lest mye om du vil leve som en åpen bok, fortsetter Larsen. Jensen er med.
Club 7
Trond Jensen er en av de gamle sjefene på legendariske Club 7, og varme minner pipler fram i solsteika. Jensen har for øvrig hatt en finger med i mange kulturarrangementer i fagbevegelsen, og får gjerne inn 100 mann ekstra i selv de trangeste lokaler.
– Ikke eiendom, men berikelse, heter det fra den kanten.
Sorgfritt
Idet vi passerer Sorgenfrigata tar Dag Larsen et dikt til kona, der det (godt modne) ekteparet kliner i stua, i det sola skinner inn gjennom vinduene. Endelig en mann som skjønner seg på 50+ generasjonen.
Uten pistol
Først på Majorstua slipper Ane Dahl Torp til. Øystein Hauge introduserer henne, og både Dag Solstad og Nina Skåtøy blir nevnt. Det henspiller selvsagt på hennes rolle i «Gymnaslærer Pedersen.». Men denne gangen er hun verken væpnet med Solstad eller pistol.
Hun har valgt dikt av Inger Hagrup. Når hun leser «Alt er så nær meg», begynner det virkelig å svinge. Kjæresten med trompeten, som hun har holdt i hånda mesteparten av turen, sitter en meter unna. En gammel dame med grått hår og stokk kommer på, og setter seg på Dahl plass.
Sitt ned
– Det er min jakke, men, ja, du kan låne den mens jeg leser dikt, sier skuespilleren (plassen altså). Kvinnen blir sittende, hele veien til hun skal av. Idet vi passerer Frognerparken holder boka til Dahl å falle fra hverandre, det hele blir litt vanskelig. Hun fikk den på ti årsdagen, den er trolig vellest.
Deretter kommer diktet «Morgen», med strofen «jeg er full av vin og lykke allerede». Kort tid etter blir en kvinne rørt til tårer, og får en solid klem av Ane Dahl Torp. Jo, da, dette rører og berører.
På stigende rus
Ved Elisenberg følger Øystein Hauge opp med «tunge mot tunge / som småslanger / på stigande rus», og enda er ikke klokka mer en kvart på ett. Idet Hauge snakker om «ei tønne med regnvatn» har Trond Jensen fått nok. Han går av i Niels Juelsgate. Trikken slanger seg gjennom gatene i indre vest, tilbake til start. Og med beina trygt plantet på Stortorgets brostein er vi alle litt lykkeligere.