Om dikta

gammal dam
ein frosk hoppar:
lyden av vatnet

Er dette et dikt? Definitivt. Sågar et svært gammelt dikt. Det er skrevet av den japanske haikumesteren Matsuo Basho på slutten av 1600-tallet, her gjendiktet av Paal-Helge Haugen.

Hva er en haiku? Jo, det er en tradisjonell, japansk diktform – tekster på tre korte linjer bygd opp etter et strengt stavelsesskjema basert på fonetikken i det japanske språket. Hvert dikt er gjerne knyttet til et naturfenomen og/eller en årstid – og ideelt sett skal det fange en øyeblikksobservasjon og samtidig formidle en helhetlig opplevelse. Ofte består haikuen av to bilder stilt opp mot hverandre: et statisk og et bevegelig. Motivene er hverdagslige, men gjerne med et lite overraskelsesmoment.

Her i Norge var Arne Dørumsgaard en pioner som formidler både av haiku og annen poesi fra Østen – men det var først med boka Blad frå ein austleg hage (1965), et samarbeidsprosjekt mellom den da svært unge setesdølen Paal-Helge Haugen og den norsk-japanske universitetslektoren Masahiko Inadomi, at haikuen for alvor ble et tilskudd til den norske, lyriske floraen. Dette var en samling gjendiktninger til nynorsk av de gamle haiku-mestrene. Formen kom til å få stor betydning for Haugens egen poesi, men også for en del andre norske modernister – og haikuen kom også inn som en forfriskende inspirasjon til fornyelse hos den gamle mesteren Olav H. Hauge.

Og det var slik det starta for poeten Øystein Hauge fra Vegårshei, som for poeten Paal-Helge Haugen fra Valle: Med haiku. Haiku-Haugen-Hauge-Hauge (i seg selv nesten et haiku-dikt!). «Haikudiktet er alltid større en seg sjøl», har Øystein Hauge en gang uttalt i et intervju – og i hans egen poetiske praksis finner vi mange illustrerende eksempler på det. For eksempel i diktet «[i morgon]» fra samlingen bare [et lærestykke] (2002):

det vesle huset
under hammaren
under hammaren

Ordet «hammaren» kan få oss til å tenke både på en fjellhammer (som det vesle huset ligger under) og på en auksjonshammer (huset er gått under hammeren). Diktet åpner her for flere historier som er større enn diktet selv. Et annet eksempel fra samme samling – «[tekst og musikk]»:

i charlie parker-pennen
av ohh og jev

Her har poeten ved hjelp av initialene til to andre norske haiku-mestre, Olav H. Hauge (ohh) og Jan Erik Vold (jev) greid det kunststykke å fange noe sentralt ved begge i et konsentrert ordspill: J. E. Volds fascinasjon for jazzmusikeren Charlie Parker og O. H. Hauges kjente kortdikt om det å skrive, «I Parker-pennen». Øystein Hauge har flere ganger nevnt både Vold, Haugen og Hauge blant sine viktigste inspiratorer – og selv er han nok den som, ved siden av setesdølen Paal-Helge Haugen, har betydd mest for å gjøre haikuen «norsk». Etter sin poesi-debut med haikusamlingen Grønt (2000) var han en periode ansvarlig for en egen «haikuskole» i Dagbladet.

Seinere har han frigjort seg fra den strenge formen, men han har beholdt det konsentrerte, fortettede uttrykket. Noen av diktene likner aforismer, og innimellom dukker det stadig opp en haiku eller to. Ellers kjennetegnes diktene av pregnante bilder, språklige overraskelser og – ikke minst – kontraster: Bedehuset og bygdekinoen, predikanten og pornografen, vekkelsesteltet og sirkusteltet, livet og døden, Vegårshei og verden. Korthogne, meningsladede observasjoner og sansninger – mer enn filosofiske spekulasjoner. Eksklusivt, men ikke ekskluderende.

Debutboka Grønt ble, i likhet med diktsamlingene som er kommet seinere, overveiende svært positivt mottatt. «Oppsiktsvekkende gode dikt», skrev lyrikerkollega og med-sørlending Håvard Rem i Dagbladet 13. mars 2000 – og han karakteriserte tekstene slik: «Kortdiktene er universelle, tidløse, men også trygt plassert i norsk natur, med en stemning av Sør- og Vestlandet. Til stemningen bidrar ikke bare de konkrete naturbildene, men også det sindige tonefallet».

Møtet med haiku-formen ble altså forløsende for Øystein Hauge som lyriker, og dikterambisjonen hadde da fått modne lenge. Selv om han hadde skrevet i mange år, og også utgitt bøker tidligere, måtte det skjønnlitterære talentet vente med å folde seg ut helt til forfatteren var i sitt 44. år. Interessen for skjønnlitteratur startet imidlertid mange år tidligere. I en sjølpresentasjon i Dagbladet i mars 2002 sier han:

«Hvis jeg skal gi noen «skylda» for litteraturinteressen min, må det bli to institusjoner: Norsk Barneblad, som rett og slett åpnet øynene mine for at det er noe som heter skrivekunst. Og bibliotekaren ved Tvedestrand Folkebibliotek, Sofie Rohde, som bare sa det slik: «Den boka skal du lese!» Og før en fikk sukk for seg hadde hun stappa sekken full av Bing og Bringsværd, Johan Borgen, Arild Nyquist, Jan Erik Vold og Harald Sverdrup».

Og lest har han gjort – og levd. De kulturelle referansene i diktene hans er mange, vidtfavnende og tilsynelatende motsetningsfylte. Måten Øystein Hauge bruker referansene på, opphever likevel motsetningene – mellom det høy og det lave, mellom det akademiske og det folkelige. De dukker opp på selvfølgeligste vis, ofte overraskende: Rimbaud, bedehusstrofer, Leonardo da Vinci, Hawaii-skjorter, Kandinskij, Andy Warhol, James Dean, bygdedans og trekkspill, «marlboromannen», vekkelsesmøter. Hauge får sagt mye på minimal plass – som her (fra Grønt):

gamle prestekjoler
og høglydt banning
nytt opptak

Også humoren finner rom i Øystein Hauges diktbøker, både den folkelige og den mer sublime – og han dyrker innimellom også en type «metalitterær» komikk, som for eksempel når han i diktet «DU BASHO, DU BASHO» (Radiodikt, 2003) leker med den japanske mesterens mest kjente haiku:

ein gammal dam
frosken hoppar nok
han skal du sjå

De tre siste diktsamlingene, Fotografi av to som dansar (2005), Stilleben (2010) og Predikanten (2011) har poeten selv litt uhøytidelig kalt «Tryte-trilogien». De fleste aust-egder vet hva tryte er, men av hensyn til andre lesere bør det vel opplyses at det er det lokale navnet på ferskvannsfisken abbor. Det indikerer at vi her har med bøker å gjøre som har at lokalt utgangspunkt – nærmere bestemt forfatterens oppvekst på Vegårshei. Det er ikke dermed snakk om selvbiografisk litteratur i vanlig forstand, men erindringer fra et ungdomsliv i ei aust-egdsk skogsbygd på 1950- og 1960-tallet utgjør en del av rammen.

Om Fotografi av to som dansar skrev Helge Torvund i Dagbladet 30. januar 2006:

«Han vekslar mellom kortprosatekstar og finfine haikuliknande oppsummeringar innimellom. (Nett det veit me jo at han har taket på!) Eg kom til å tenkja på fotograf Dag Thorenfeldts ord «fotordgrafi» når eg las nokre av desse dikta. Når ein er ferdig med denne boka er det som å gå ut av ein film, ei anna verd, skinande klar, luktande, sanseleg».

Boka ble kårets til årets diktsamling av Dagbladets lesere, og den dreier seg mye om erotisk oppvåkning og grenseoverskridende sanselighet. Ei ganske «fysisk» poesibok, der nåtid møter fortid.

Mindre erotisk, kanskje, men ikke nødvendigvis mindre sanselig, er formidlingen av hverdagslighet i Stilleben (2010). Og Hauges blikk for detaljer mange lesere vil kunne kjenne seg igjen i, er betegnende – som for eksempel i dette korte narcissistiske «gourmet»-diktet:

spegle seg i ei skei
så sette seg til å ete tomatsuppe
slikke skeia rein for tomatsuppe
og så spegle seg i skeia att

Om den foreløpig siste boka, Predikanten skrev Emil Otto Syvertsen i Fædrelandsvennen 4. oktober 2011: «Skal noen av høstens diktsamlinger anbefales for et bredt publikum, må det være denne». Og det mente visstnok også en del andre lesere i landsdelen. I hvert fall stemte de den fram til Sørlandets litteraturpris. Her spiller kollisjonen mellom tradisjon og utfordring en viktig rolle. Diktsamlingen kan leses både som en kulturhistorisk og sosiologisk analyse i kortform – og som en undrende refleksjon over livet i hele sin motsetningsfylde. Tittelen viser til den amerikanske vekkelsespredikanten som stadig dukker opp i teksten, han som roper ut det rystende budskapet om den veldige Gud, som på dommens dag «will make the heavens tremble and the earth will be shaken from its place».

Mange av oss vil gjenkjenne typen, men vi vil nok også gjenkjenne mange av de andre erindringsbildene – og ikke minst: alle kontrastene. I et av mine personlige favorittdikt, i det som er blitt min favorittsamling i Øystein Hauges gode og interessante forfatterskap, greier han å fange et helt livs ubegripelighet og begrensning i fire linjer:

nest eldste bror min har skote ei stokkand (anas platyrhynchos)
det var eg eller anda seier han og lar ein finger gli over det jamne fine andenebbet
vi sett oss på konfirmasjonspengemopeden han og køyrer tvers gjennom ein skog
allereie den gongen ane at vi ein gong før eller sidan begge vil bli sungne for i ei gravferd

Litt av det samme motivet finner vi flere steder i forfatterskapet. Her uttrykt gjennom litt andre bilder i diktet «[to fotografi]» fra samlingen bare [lærestykke]:

to fotografi liker eg godt
det eine av søster mi i bryllupet hennar
det andre av ein gammal mann i ei gravferd
søster mi står på kjøkkenet og gret
den gamle mannen ler seg mest i hel
berre ein sinnssjuk dansar når han er edru
sa cicero

«Poesi er presis famling», har Paal-Helge Haugen en gang sagt, og jeg innbiller meg at Øystein Hauge vil være enig. Språket er likevel ikke famlende. I Øystein Hauges diktning er det definitivt presist. Ingen ord er overflødige, man åpningene mellom ordene, der vi lesere kan famle, er store.

Jeg avslutter denne korte presentasjonen med noe jeg har lyst til å kalle en «vegårshaiku». I hvert fall ser jeg for meg poeten som en aust-egdsk Vesaas, som «ror og ror» ei sommernatt på Vegår, når jeg leser dette diktet:

svart vatn
mellom åretaka
månen

(les fleire artiklar om litteratur frå Oddbjørn Johannessens hand her: http://litt-om-litteratur.webnode.com/artikler/)